Beste svaret
2,4 – DNP er kjent som Bradys reagens. 2,4-dinitrofenylhydrazin kan brukes til å kvalitativt oppdage karbonylfunksjonaliteten til en keton- eller aldehydfunksjonell gruppe. En positiv test signaliseres ved dannelsen av et gult, oransje eller rødt bunnfall. Hvis karbonylforbindelsen er aromatisk, vil bunnfallet være rødt; hvis det er alifatisk, vil bunnfallet ha en mer gul farge.
For mer info, følg denne lenken: 2,4-Dinitrophenylhydrazin – Wikipedia
Svar
Spørsmål: Hva mener du av tilgjengelig klor? Forklar med en reaksjon.
A: Forklar med en reaksjon? Nei. Det er ikke en spesiell reaksjon som er relevant for hva som menes med «tilgjengelig klor».
Hvorfor spør du uansett anonymt? Er dette et leksespørsmål?
Uansett er det ganske mange som er forvirret over hva «tilgjengelig klor» er, og hvorfor det betyr noe. Så spørsmålet er verdt å svare på. . . hvis sannsynligvis IKKE på en måte som vil hjelpe deg med leksene dine eller testen. Faktisk forstår de fleste kjemiprofessorer jeg har snakket med opp gjennom årene, ikke det selv.
De fleste i vannbehandling tenker «tilgjengelig klor» er klor som er «tilgjengelig» for å oksidere ting og ikke allerede delvis redusert (eller brukt opp) av andre reaksjoner. Det er ofte «nær nok for myndighetsarbeid». Men ikke alltid.
Problemet er at begrepet «tilgjengelig klor» ikke er så mye en ting i seg selv, da det er en gjenstand av vanlige testmetoder.
Her er et stygt faktum, sjelden undervist direkte i kjemitimer : når du gjør en kjemisk test for kjemisk X, tester du ofte IKKE for «X», men for noen -effekt assosiert med tilstedeværelsen av «X».
Det er ikke noe problem før det er det.
Og det blir et problem når forholdene du antar (om du visste at du antar dem eller ikke) når du starter testen, er IKKE betingelsene du møter.
Når det gjelder testing av klor, er det mange av testmetoder tester for en oksidasjonsmiddel , og IKKE spesielt for klor! Og når det gjelder kolormetriske klortester, ser du etter noe – forhåpentligvis klor – som vil oksidere testindikatoren fra en fargeløs tilstand til en farget.
Problemet er at noen av indikatorene kan bli oksidert av svake halogenoksidatorer, så vel som sterke halogenoksidatorer.
For eksempel brukes OTO ( ortotolidin) ofte som klor indikator, men det oksyderes ikke bare av sterke former, for eksempel hypoklorsyre, men svake former, som monokloramin.
Det er ikke et problem når du tester klornivåer i destillert vann som natriumhypokloritt ( blekemiddel) er lagt til.
Hvorfor ikke?
Fordi de eneste formene av klor som er tilstede vil være sterke oksidasjonsmidler (HOCl eller -OCl). Men hvis du tilfører litt ammoniakk i det destillerte vannet, vil du ende opp med både sterke og svake former for kloroksydasjonsmidler.
Og ortotolodin kan ikke se forskjellen.
Hvis du derimot bruker DPD ( diethyl – p – fenylendiamin ) som indikator, vil fargeendringen bare indikere sterke former for klor. . . vanligvis, HOCl eller -OCl, men ikke monokloramin.
Så i praksis betyr «tilgjengelig klor» den fraksjonen av OTO-klor som også fremstår som DPD-klor.
. . . med mindre det er bromid- eller jodidsalter tilstede!
Og så blir det komplisert igjen!
Øyeblikket i utkastet kirke på røyker