Beste svaret
Intels PAE-teknologi var en teknologi som Intel først implementerte i deres p6 mikroprosessor (pentium pro og pentium 2). Målet var å bryte forbi 4 GB minnebarrieren (den virkelige, ikke den som ble opprettet av et megakonsern for formål med produktsegmentering).
Ser du, prosessorens minneadresseringsfunksjoner er definert av bredden på adressebussen. Som en rask sidemerknad må jeg legge til at denne adressebussstørrelsen er helt uavhengig av prosessorens ordstørrelse (mengden «bits» en prosessor har).
Med eldre prosessorer som pentium ( p5) og i486 var adressebussens størrelse 32 bit bred, noe som betyr at CPU-en kunne adressere ~ 4 milliarder steder (4 milliarder byte, eller 4 GB). Dette er en fysisk begrensning. Uten smarte løsninger kan ikke CPU enkelt få tilgang til noe ekstra minne.
Uansett begynte dette å bli et problem, så Intel utviklet PAE: de økte i utgangspunktet prosessorens adressebusbredde til 36 bits og slo en fancy navnet på den. Betydning at relevante prosessorer nå teoretisk kunne få tilgang til 64 GB RAM. Både Windows NT-kjernen og Linux støtter denne funksjonen, slik at 32-biters prosessorer får tilgang til over 4 GB RAM. Så 4 GB-barrieren er egentlig ikke en ting, ikke sant?
Microsoft bestemte seg imidlertid for å bare aktivere PAE på pro- og serveroperativsystemene, og la forbrukerens 32-bitersvinduer sitte fast på en 4 GB-hette. ren programvarebegrensning, som ikke var et problem på linux.
tl: dr: PAE er intels terminologi for økt adressebusbredde på 36 bits.