Beste svaret
Kjære venn først, du vet hva som er himmelen og hva er helvete? Så får du svaret.
Himmelen og helvete er åpenbart for sinnet, de har ingen eksistens andre steder. Så ‘himmelen’ er en situasjon der sinnet får det som strider dypt, en avslapning. At avslapning ikke er mulig i det ellers opprørte livet. Felles liv er ren agitasjon. Ikke sant? Provokasjon, agitasjon, spenning og den resulterende frustrasjonen.
‘Heaven’ er selskapet som på den ene siden slapper av deg, og på den andre siden gir deg mot til at det kan skje! At det ikke er umulig, at situasjonen ikke er håpløs. “Jeg kan være fri! Mine dypeste drømmer var ikke bare tull. Det var der for å bli realisert. De kan realiseres! ”
Og hva er din dypeste drøm? Ikke drømmen du begynner å assimilere deg her og der. Din dypeste drøm er å bare være det du er, det du virkelig er. Og verden gir deg tusen drømmer, men ikke denne. Dette er din egen originale drøm. ‘Himmelen’ er øyeblikket når du innser at denne drømmen er mulig. ‘Himmelen’ er øyeblikket når du tydelig ser at kjærlighet er mulig i denne hatefulle verden! Og ikke bare er det mulig teoretisk, det er mulig for deg. Det er der!
Det skjer ikke alene, fordi du er det du er, du er bare fast. Det skjer når du per sjanse midt i din bundet verden, bare ved en tilfeldighet møter du et glimt av frihet, møter du kjærlighetsmusikken. Det er ‘himmelen’.
Du sliter, arbeider, på en eller annen måte bærer deg på, trasker og tar livet som slep. Du har gitt opp alt håp, og da gjenopplives håpet. Det er ‘himmelen’. Og ikke bare er det et håp om at noe kan skje i fremtiden, det er der for å ta. Strekk hånden din og ta den! Det er himmelen.
De falske vil aldri innrømme at jeg bare er en skygge. Det vil si at ingenting annet enn meg er der. Verden i seg selv er ‘himmelen’. Når er verden ‘himmel’? Når du innser at verden er som en dør, en inngangsport til det hinsides, nå er det ‘himmelen’! Det hinsides er ikke himmelen. Huske! For utover er det ikke noe sinn, og ‘himmel’ og ‘helvete’ er i sinnet. Verden er ‘himmelen’, når den er en inngangsport til det hinsides. Verden i seg selv er ‘helvete’ når verden blir en objektiv realitet i seg selv. «Jeg er alt!» Når verden sier, «Jeg er alt det er,» så er verden helvete.
Alt er verken himmel eller helvete. ‘Himmelen’ eksisterer for oss fordi vi er fjernt fra sannheten. Når du er langt noe, bare da virker det som ‘himmelen’.
Vi sa at verden er en inngangsport til det hinsides. Utover er det ingen ‘himmel’ eller ‘helvete’! Det er bare en tom stillhet. ‘Heaven’ er for den som har mistet sin vei og som plutselig får en guide. Helvete er når du har mistet veien, og det er stemmer rundt det som sier at du ikke kan gå tilbake, at det ikke er noe hjem.
Et punkt kommer hvor det verken er himmel eller helvete . Så, fra helvete til himmelen og deretter utover!
Det som var ute etter himmelen, det som led og for det himmelen var som en balsam på lidelsen er akkurat det nå veldig fredelig pensjonert. Borte. Bortenfor. Ferdig.
Jeg håper nå at du har fått svaret.
Kilden til artikkelen er «Words into Silence» hvor du kan gå for mer klarhet.
Svar
Jeg gir deg svaret som spørsmålet ber om, men dette svaret vil også være skremmende sant.
Ingen av de andre svarene ser ut til å slå noe nær sannheten så langt.
Ja, helvete foretrekkes av mange fremfor himmelen.
Faktisk er helvete faktisk sammenlignbart mildt. Milliarder som vandrer på jorden i dag lever livet i nesten ateisme. Jeg er nesten en av dem. De lever, de jobber, de gråter, de gifter seg, de kjemper osv. De kjenner noen skyggefulle ideer om sannheten der Gud berører livene deres på små måter. Og derfra må de handle. De fleste gjør ingenting, men lever sine liv så godt de velger. De fleste kan ikke se seg selv som de er. De kan ikke se sin egen egeninteresse blindet av sin egen ‘ rimelighet ’. De kan ikke se sine mange feil og mangler, blindet av sin egen ‘ selvtillit’ . De er skadet og såret, men de gjør det.
Og så dør de. Med ødeleggelsen av deres ødelagte kropper er det ingenting igjen riktig for dem, men formen av deres evige sjeler, deres ånd. De får besøk av Gud og får i et øyeblikk vist en del av den uendelige virkeligheten til Gud som elsker dem. Det er en barmhjertighet at det bare er en del. Hvis Gud skulle vise mer av denne uendelige transcendensen, kan alle flykte for hans herlighet.Sjelens tilstand veier tungt foran dem. Kaster de seg på Guds nåde, eller flykter i hat for den guddommelige godheten og deres egen fordervelse? I et øyeblikk kastet de seg over Guds dom, enten til elendighetene i helvete eller til himmelens barmhjertighet.
Til det forbannede helvete er en barmhjertighet.
De kunne ikke overholde dette guddommens blikk. Himmelen og den majestet ville være verre enn noe helvete. Himmelen er varm av Guds kjærlighet. Helvete er kaldt, frossen i dødelig elendighet. Der krøller sjeler i sin egen fortapelse. De har sett seg selv, kanskje for første gang ærlig talt, i det perfekte speilet av Guds godhet, og de fortviler. Fortvilelse: deres småliv smelter som snø i Herrens blikk, og de avviser Guds kjærlighet. Gud kaster ingen til helvete. De løper fra hans kjærlige hånd.
Til de fordømte er helvete en skrekk.
Alt de kunne har vært er tapt for alltid. De har låst seg på sine egne måter. Gud er mild og han viste sjelen sin godhet på små måter gjennom livet. Han ønsket at de kunne vende seg til ham. Men nå ser de ham ansikt til ansikt, men selv nå ikke helt. Hvis Gud ikke er deres kopp te, bruker de evigheten på å tømme tennene på koppen. De har ingen te. De har ingenting. De dirigerte sine jordiske liv vekk fra ham, han som er alt, for alle, i alle. Det kreves veldig lite av oss. Lite annet enn å gjenkjenne vår egen svakhet og feil, velg Guds godhet og sannhet og kast oss over hans barmhjertighet og kjærlighet. Vi er knust, og bare i ham er det noen helhet.
Du kan blåse av Gud.
Han tillater det. Men når dommens dag kommer, vil han vise seg å være for stor. Den dagen vil du gråte. En innsjø av ild vil virke som en barmhjertighet, men det vil ikke være trøst. Din gnagende apati vil bli forvandlet til sorg. Sorg for at du nå ser fullt ut det som kontinuerlig ble hvisket til deg hver dag i livet med en fortsatt liten stemme. Det er at du avviste den lille sannheten i din egen livsfølsomhet.
Din tilflukt ville bare være din egen fullstendig elendighet.
Og det vil ikke være nok. Du foretrekker kanskje helvete, men bare fordi du ikke vil tillate deg noe annet valg. Du kan kanskje ikke like ideen om Gud og hans kirke på jorden, men kjenner ikke engang Gud som han er. Og Kirken hans er befolket helt av menn like feilbare og svake som deg selv.
Det er bedre at vi lider en stund i kjærlighet enn forbannelse av evigheten i avvisning av selve kjærligheten.