Beste svaret
Mesteparten av tiden sier du bare ikke sier «takk » på norsk. Det er et av de allestedsnærværende ordene på engelsk som egentlig ikke oversettes godt til norsk. Faktisk har engelsktalere vært kjent for å finne nordmenn litt “frekke” fordi de ikke bruker ordet “vær så snill” som engelsktalende er vant til, selv når nordmenn snakker engelsk.
Men her er tingen: Nordmenn er rett og slett ikke vant til å modifisere ethvert imperativ med en så eksplisitt, påkjørt «høflighetspartikkel». Du vil (forhåpentligvis) bare formidle din vennlighet og høflighet med din generelle tone og holdning i stedet.
Hvis det er noen “oversettelse” av vær så snill , det er vanligvis uttrykket vær så snill eller «vær så snill», men det brukes ikke nesten like ofte som «vær så snill» på engelsk. Vær så snill er en setning du kan få frem når du virkelig tigger, som når foreldrene dine nekter å kjøpe et is og du virkelig , virkelig vil ha en.
Det er selvfølgelig andre omstendigheter du kan bruke hvis du virkelig trenger å gå ut av din måte å høres høflig ut. Hvis du fanget en forbryter på plenen din, kan du gå inn i noen språklige forvrengninger som «Jeg er redd jeg må be deg om å dra», på norsk som på engelsk – fordi du ikke vil si «p * ss off! ” Hvis den kombineres med en skarp tone, vil trasseren fortsatt forstå at sistnevnte er det som egentlig er ment.
Vennligst , bokstavelig talt “i en mest vennlige måte ”, kan brukes til“ vær så snill ”i meget formelle sammenhenger og skriftlig. På norsk snakket høres det ganske stivt og litterært ut.
Svar
Med tanke på at de egentlig er to varianter av samme språk, er det mye som å spørre om amerikansk engelsk er lettere å lære enn britene.
Visst, forskjellene er mer bemerkelsesverdige, spesielt siden ortografiene i seg selv er forskjellige, og ikke bare stavemåtene til noen få ord og suffikser, og på grunn av den mer komplekse morfologien blir noen andre forskjeller mer tydelige også , men de er fremdeles på nivå.
Den mest åpenbare vanskeligheten norsk presenterer er dens myriade av dialekter og det faktum at den har to skriftlige standarder som er nesten like forskjellige hver for seg som for standardsvenske. Med andre ord snakker jeg ikke bare om forskjellige aksenter her, men om personlige pronomen som varierer mye i form, ikke-identiske paradigmer og til og med et annet antall kjønn, og det er helt normalt at folk i media snakker dialekten deres i sin helhet.
De skriftlige standardene gjenspeiler dette, spesielt nynorsk er ganske fleksibelt, men bokmål er heller ikke helt stivt, og dette tilfører et ekstra lag med kompleksitet; ikke bare har du valgt mellom dem, du må også bestemme deg for en bestemt stil innenfor den du går med.
I Sverige har de tradisjonelle dialektene imidlertid en mye lavere status og inntil for noen tiår siden der var til og med et offisielt program for å bli kvitt dem helt, så stort sett alle født etter 1970 – og mange av de som ble født før – snakker standardsvensk med regional aksent og noen regionale ord og uttrykk kastet inn for godt mål. I media vil du bare høre tradisjonelle dialekter for komisk effekt og i intervjuer, og for sistnevnte må du vanligvis stille inn en regional stasjon.
Det er også bare en skriftlig standard, og den tillater ikke for mange varianter. Visst, det er litt spillerom når du skriver i et mer dagligdags register, men det stemmer for ethvert språk.
Men når du først har valgt nøyaktig hva slags norsk du vil gå med , dens morfologi er mer konsistent og vanligvis litt enklere enn standard svensk.
For example, let»s say that you choose conservative Bokmål and you are to decline the nouns «horse», «cat», «rat», «house» and «straw»: en hest – hesten – hester – hestene en katt – katten – katter – kattene en rotte – rotten – rotter – rottene et hus – huset – hus – husene et strå – strået – strå – stråene
In radical Bokmål it»s like this: en hest – hesten – hester – hestene en katt – katten – katter – kattene ei rotte – rotta – rotter – rottene et hus – huset – hus – husa et strå – strået – strå – stråa
As you can see, even though you»ve got one additional grammatical gender, and a different definite plural form for neuter nouns, as long as you know the gender it»s easy to know how to decline them.
In Swedish on the other hand: en häst – hästen – hästar – hästarna en katt – katten – katter – katterna en råtta – råttan – råttor – råttorna ett hus – huset – hus – husen ett strå – strået – strån – stråna
You can tell that råtta most likely has -or plural since it»s a common gender noun ending in -a, and that hus and strå are declined the way they are because they»re neuter and ending in a consonant and a vowel respectively, but for häst and katt you have to learn the plural with the noun itself.
It»s very much the same with verbs, both Swedish and Norwegian have two main groups: weak and strong, and they»re conjugated in different ways. The strong ones are very similar in both Standard Swedish and Bokmål so they pose the same difficulties, but the weak ones are much simpler in the latter since all you have to know in order to decline one is what sound its stem ends in, but possible ones are («to wash», «to play», «to try», «to live [at/in a place]»): å vaske – vasker – vasket – har vasket (stem ends in two consonants*) å spille – spiller – spilte – har spilt (stem ends in -ll*) å prøve – prøver – prøvde – har prøvd (stem ends in -v**) å bo – bor – bodde – har bodd (stem ends in a long vowel)
* -ll, -mm, -nn, -ng and -nk are exceptions to the rule about two consonants, instead those verbs are declined like those whose stems end in a single one. ** -v in turn is an exception to that rule and those verbs are declined like those whose stem end in a diphthong.
It»s not so simple in Swedish since weak verbs can be further divided into two groups, and which belong to what group is impossible to say just by looking at the infinitive form, at least as long as the stem ends in a consonant.
End in -ar in the present tense («to jump»): att hoppa – hoppar – hoppade – har hoppat
End in -(e)r in the present tense («to play», «to put», «to drive», «to switch», «to lead», «to live [at/in a place]»): att leka – leker – lekte – har lekt (stem ends in an unvoiced consonant) att ställa – ställer – ställde – har ställt (stem ends in a voiced consonant) att köra – kör – körde – har kört (stem ends in -r) att byta – byter – bytte – har bytt (stem ends in -t) att leda – leder – ledde – har lett (stem ends in -d) att bo – bor – bodde – har bott (stem ends in a vowel)
The upside to this is that if you know that the verb in question ends in -ar in the present tense you know 100\% that it»s weak, and this group is the larger one. But when it comes to the -(e)r ones it»s just as impossible to say whether it»s weak or strong unless you also know the past tense form, the same way it is in Bokmål.