Beste svaret
Jeg forstår dette fordi jeg også har funnet solnedganger deprimerende. Jeg følte det mye mer, og nå ikke mye eller bare innimellom. En del av det er ubeskrivelig. Men jeg tror det er symbolsk (og veldig bokstavelig) at noe slutter, og det er tristhet som følger med en så bittersøt slutt. Dessuten føler jeg et aldri så lite snev av frykt som sniker seg inn, fordi mørket gjør meg litt ubevisst nervøs og redd. Kanskje dette er en evolusjonær reaksjon, fordi mørke og natt kom med mange farer for våre forfedre (og for oss nå). Mørket bærer også det mysteriet og kontakten med livets skyggeside. Imidlertid ser det ut til at hvis jeg har den lille følelsen av depresjon / frykt, forsvinner den mange ganger når solen legger seg mer. Det virker noe flyktig. Nå som jeg har fått mer positive assosiasjoner til solnedgang (som å spise sammen med venner på den tiden, eller kjøre hjem fra jobb og jeg kan slappe av for dagen), har det hjulpet. Mange følsomme typer opplever humørsvingninger og til og med kroppslige reaksjoner på sesongmessige og daglige overganger. Dette er grunnen til at de i yoga forteller deg at du skal være mer forsiktig under sesongmessige endringer fordi kroppene våre er mer sårbare. Kvinner i sin månedlige syklus er mer fysisk og følelsesmessig følsomme, og det er på tide å trekke seg og trekke seg tilbake innover. Livets avgang og flyt påvirker oss alle, og det er godt å være i samsvar …
Svar
Morsomt du tar opp dette. I det siste skjer det noe med meg så snart solen går ned. Jeg blir en annen person. Det spiller ingen rolle hvor godt dagen min gikk eller hvor positiv jeg har vært. Solnedgang blir jeg ikke bare opphisset, men morsom og noen ganger deprimert. Verden blir mørkere både i og utenfor, for å si det sånn.
Jeg er ikke sikker på hvorfor dette skjer. Jeg vet at det er en dyp underbevissthet. Noen ganger, som om jeg er i et rom uten vinduer, er jeg dårlig og føler meg bra, og så er det bare å få dette mørke sjokk. Jeg sier til meg selv, «åh åh, solen har gått ned.» Jeg kommer til å se utenfor og nok er sola omtrent å forsvinne.
Så det er ikke slik at jeg ser solen gå ned og så begynner å tenke negativt og bli deprimert. Det er mer som denne interne reaksjonen på et underbevissthetsnivå som har fått et slags sinn i seg selv. Det skjer mindre om sommeren.
For meg tror jeg det er en tilknytning til mørket. De fleste negative hendelsene i livet mitt har skjedd om natten (å finne ut at datteren min er diabetiker, bestemmer seg for å skille seg, innser at jeg var depwrsonalized, mister kjære osv.), Og så har tankene mine lært å knytte natt til negative hendelser.
I tilfelle demens kan det være likt, eller det kan være mer at personer med demens allerede føler at deres indre lys slår seg av, så da det å se det eksterne lyset dimme, minner dem om dette og påvirker dem med angst.