Beste svaret
Jeg hadde et tilbakevendende mareritt som startet da jeg var barn. Jeg tror det kanskje ikke hadde vært så forferdelig hvis det bare hadde skjedd en gang, men det skjedde nattlig i årevis. Jeg sluttet ikke endelig å ha denne drømmen før jeg var i slutten av tenårene, nesten tjue. Jeg ville våkne i drømmen, og jeg visste at jeg sov. Jeg ville gjenkjenne drømmens essens umiddelbart, og begynte å slite for å unnslippe den. Siden jeg visste at jeg drømte, ville jeg rasende prøve å bevege kroppen min – hvilken som helst del av den. Ser du, i drømmen ble jeg strukket ut på gulvet, omgitt av disse store, hvite, sylindriske lysene. Jeg kunne ikke bevege meg. I sirkelen ble jeg lammet. Jeg husker at jeg tenkte at hvis jeg bare kunne trekke en finger eller en tå eller blunke med et øye, kunne jeg våkne. I drømmen var jeg forsteinet, forferdet. Det var noe stort, monstrøst mørke utenfor lyskretsen, og det hadde tenner. Den var klar, sulten å rive meg i filler. Men jeg kunne ikke bevege meg, kunne ikke unnslippe. Jeg ville slite for det som virket som evigheten, bare å prøve å få en muskel til å bevege seg. Lysene flirte og døde en etter en. Jeg visste på en eller annen måte at når den siste mislyktes, ville jeg dø i hendene på det store dyret som lurte like utenfor sirkelen. Jeg kunne høre det pesende, pesende. Hver natt slet jeg med å bevege meg, og hver natt sviktet jeg. Øynene mine fokuserte på den siste, svakt flimrende flammen, og da den brant ut og monsteret sprang over den linjen, våknet jeg. Hver natt i årevis hadde jeg denne drømmen. Jeg snakket med moren min om det, og med terapeuter. De sa det samme – jeg hadde uløste traumer, og inntil jeg taklet det, ville det ikke forsvinne. Men på en eller annen måte sluttet jeg bare å få marerittet en natt. Det kom aldri tilbake.
Svar
Jeg var på et middagsfest med en haug med mennesker som jeg ikke kjente. Denne kvinnen reiser seg plutselig og begynner å si hvordan ingen her egentlig elsker eller bryr seg om henne, og hun begynner å skrike og gråte. Hun tar tak i denne øksen, (jeg vet ikke hvor den kom fra, men den var der på en eller annen måte) og begynner å slå / hugge folk opp. Av en eller annen grunn satt alle stille og lot henne svinge på seg, men likevel skrek av redsel da hun kuttet av armer, fingre eller til og med i ansiktene til mennesker. Jeg gråt og holdt jenta ved siden av meg, som hun var ca 10 eller 11, og like redd som jeg var. Plutselig kommer kvinnene til oss. Jeg ba til Gud om å la meg leve, la meg reise hjem, se familien og kjæresten min en siste gang. Så bruker jeg kroppen min til å dekk til den lille jenta, men av en eller annen grunn hjelper det ikke. Jeg kan ikke se opp, men jeg hører et kraftig dunk, og den lille jenta halter. Jeg vet, og jeg vil ikke se på henne. Jeg er for livredd, men jeg føler at varm fuktighet drypper nedover armene mine og så plutselig kjenner en brennende følelse på baksiden av nakken, etterfulgt av et varmestrøm nedover ryggen. Til slutt ser jeg opp. Hodet hennes er borte, kuttet Jeg slipper straks kroppen hennes og reiser meg. Plutselig føler jeg meg kald og svimmel, men klarer fremdeles å gå meg selv ut. Jeg ringer 911, men jeg kan ikke snakke, jeg bare stirrer på telefonen min i sjokk. Jeg hører sirener komme fra veien. Så ringer jeg nummeret til kjæresten min. Han tar opp og begynner å snakke som om det er en vanlig dag, men jeg rister, livredd og kald. Jeg sier til ham at jeg elsker ham, og at jeg ikke tror jeg » Jeg kommer hjem. Ambulansepersonell trekker seg opp, og jeg avslutter samtalen. Jeg går bort til dem, og de bare ruller øynene mot meg. (De tror nok at det var en falsk alarm). Jeg snur meg, løfter håret opp, vipp hodet ned og vis dem bak i nakken. De begynner å kneble, og så griper de meg og setter meg ned på sengesaken bak på lastebilen. Jeg sakte sakte inn og ut mens jeg lytter til dem snakk. «Skåret rent gjennom ryggmargen.» «Ikke kommer til å kunne gå.» «Sannsynligvis kommer til å dø.» Så gikk det hele bort og det var ingen smerter lenger, og jeg våknet.
Ærlig talt er jeg fremdeles gråtende og fortsatt livredd. Jeg tror ikke jeg noen gang vil kunne glemme denne.