Beste svaret
Alle rituelle kristne bryllupsløfter har kommet ned i en eller annen form fra katolikken, som ser på ekteskapet som et pakt (ikke kontrakt) mellom tre personer. Bruden, brudgommen og Gud. Løftene gjenkjenner Guds fremgang i familien, for det andre for Gud er mannen som er pålagt å gi seg selv som Kristus på vegne av sin ektefelle. Og kvinnen er selve kirken. Orientert til Kristus, fruktbar og nadverden. Nadverden er den nærmeste måten vi mennesker kommer til å ligne treenigheten og kirken. Det er like uoppløselig som Gud selv og så veldig nøye inngått. Det er skjønnheten i at de som aksepterer dybden av ære og behov for Det offeret krever garantert full støtte fra den hellige ånd.
Ordene er korte. Forstår du, tar du fritt. Med mindre du har løyet og der for mistet den tilgjengelige nåde, er det det største eventyret i hva det er å virkelig være en person med flere fasetter. “Kjærlighet er tålmodig, snill, er ikke grådig, misunnelig, mistenksom, lider urett, er ikke stolt eller sint, tilgir, ærer, adlyder Gud i hverandre, søker sannhet og frelse for den elskede. Gi aldri opp.
De faktiske løftene er å elske, ære og verne, i gode og dårlige tider , i sykdom og i hjelp, holder seg bare for den andre til døden. Kvinner skal adlyde mannen sin som deres herre (konge). Mannen skal verne om kona slik Gud verner om kirken, daglig dør for seg selv for å sørge for for og få frem det beste i henne som er orientert mot himmelen. Gud lover å være aktiv med de som oppriktig prøver å leve disse løftene, mye sterkere enn noen kontrakt. Det er flere former, noen til og med slipper ord som å adlyde, selv om Gud vet at det kan bare være en endelig beslutning. Jeg håper dette hjelper. En prest vil arbeide med alle involverte tingpakt osv. Det finnes ikke flere vakre løfter. Noen høres kanskje mer romantisk ut, men har ikke den sakramentale kvaliteten. Og HAN svikter aldri forventningene hans.
Svar
Etter å ha vært gift katolsk og har deltatt på mange protestantiske bryllup i min tid, er den største forskjellen jeg har sett at i protestanten bryllup er det denne ideen om at bruden blir gitt bort av faren, mens det i et katolsk bryllup ikke er noe slikt konsept.
Så i et protestantisk bryllup er «å gi bort» et formelt øyeblikk, da ministeren spør menigheten “hvem gir denne kvinnen å gifte seg?” og faren svarer «jeg gjør» eller «vi gjør» eller noe sånt.
I tillegg til det protestantiske bryllupet – mens bruden går inn med familien sin – vises brudgommen ganske enkelt. Dette kan være annerledes avhengig av den protestantiske sekten, men i det minste er det det jeg vanligvis så – brudgommen er liksom bare… der.
I et katolsk bryllup går brudgommen inn med foreldrene sine, han tar avskjed med dem, de sitter, står han. Bruden kommer inn med foreldrene sine, alle står, foreldrene sitter, sammensetningen sitter, så er bruden og brudgommen foran.
Det er ikke «ta chuppah (sp) eller noe sånt; det er heller to seter eller kanskje et sted å knele, og dere blir begge sett av menigheten. Mangelen på å gi bort er veldig målrettet. Ingen gir bort bruden. Denne mannen og denne kvinnen gifter seg med hverandre, kirken er et offisielt vitne, og familiene blir også med.
Selv om løftene er veldig like, var det i det minste når moren min var gift, en interessant formell kommentar som presten kom med. I et tradisjonelt katolsk eller protestantisk bryllup er det en kommentere at kona skal adlyde mannen sin. I katolisismen er / var det en ekstra kommentar presten da ville gi til brudgommen: «En følgesvenn får deg, ikke en tjener.» Moren min sa at det var vanlig i hennes tid.
Så ja, hun må adlyde deg, men dette betyr ikke at hun er din tjener, så se den kompisen.
Jeg hører verken adlyden eller advarselen.
Katolisismen er så vidt spredt over hele verden at det alltid er regionale variasjoner og justeringer. I USA det er «enhetslys» som jeg tror er tent av de respektive mødrene. På andre steder som for eksempel Cuba ville brudgommens mor legge hodet på seg for brudgommen eller noe sånt. Nå som kvinner ikke gjør det må dekke hodet i katolske kirker lenger, dette har falt ut av favør som en praksis, selv om jeg så det en gang.