Beste svaret
Forskjellen er i sammenhengen.
En sammenheng forbinder en avhengig ledd til setninger. En preposisjon forbinder en preposisjonsuttrykk til en setning.
Eksempler:
- Familiene ble skilt etter krigen. Her er Familiene ble skilt en setning og krigen er en preposisjonsfrase som ble med på det. Derfor er ordet etter en preposisjon i dette tilfellet.
- Vi gikk til baren etter vi vant spillet. I dette tilfellet gikk vi til baren er hovedsetningen og vi vant spillet er en avhengig klausul. Derfor blir ordet etter er en sammenheng her.
Før vi går videre, la oss forstå betydningen av en avhengig klausul og setning.
Avhengig ledd – Den har både et emne og et verb. Tatt uavhengig, vil en slik klausul gjøre en grammatisk korrekt setning , men ville ikke virkelig gi full mening.
Preposisjonsuttrykk – Det har ikke et emne eller et verb, så det har ikke «t kvalifiserer som en setning og gir ikke mening alene. Det tjener bare til å gi tilleggsinformasjon om hovedsetningen.
Merkbare unntak er når ordet slutter seg til en verb til setningen. I så fall vil det være en sammenheng.
Unntak:
mens kjører. Her, Han så henne er en setning og kjøring er et verb i den nåværende partisippformen. Derfor er mens er en sammenheng her.
Kilde 1: Side på Ucdenver
Kilde 2: Preposisjoner kontra konjunktjoner
[EDIT] Gjorde endringer i forklaringen fordi den var feil.
Svar
Bare for de fleste indoeuropeiske europeiske språk vil jeg si …
preposisjoner krever at den kjente NP har sak …
mens konjunktjoner IKKE
Noen få eksempler fra tysk:
für dich und mich … (For deg og meg)
mit dir und mir (med deg og meg)
Sie und ich gingen gestern mit den beiden in den Wald.
(Hun og jeg dro i går med dem begge til skogen.)
En sammenheng som “og” oppfører seg ikke som et verb som også krever kasus eller som en preposisjon. Det legger bare til en NP til en annen NP uten å endre saken den allerede har tatt eller krever.
Noen mennesker tror at «du og jeg» er den eneste riktige måten og at «du og meg» er feil, som selvfølgelig er et fremmed konsept for høyttalere av «case-språk» og i motsetning til det «jeg» og «meg» ble brukt til. «Jeg» og «meg» ble brukt til å uttrykke tilfeller i tidligere former for engelsk.
En annen misforståelse er at saken må gjøre noe med posisjonen til et substantiv i en setning. Dette gjelder ikke for mange språk.